Om blikk kunne drepe ville både jeg og mannen hennes vært døde nå. Det som startet så bra, tok en brå slutt ...

Aldersdiskriminering fnøs hun, tydelig engasjert i tema. Vi kjente ikke hverandre fra før, men hun visste at jeg jobbet i Rekruteria og hva vi holdt på med. Jeg hadde fått henne til bords i en middag hos felles venner. I løpet av den første halvtimen hadde hun snakket på inn- og ut pust i 29 minutter – minst. Jeg er 55 år, ferdig med syke barn, har masse relevant erfaring, er full av energi og mener selv at jeg lærer raskt og er opptatt av kompetansepåfyll. Dette var kortversjonen av det hun hadde formidlet. Mitt tildelte minutt hadde jeg brukt på å smette inn med noen høflige «ja» «akkurat» «ikke sant» «sier du det» og «ja er det ikke typisk». Den neste halvtimen ble ikke veldig annerledes, for hun var tydelig indignert og klar for å dele sin frustrasjon. Folk som er 20 år yngre enn meg er ofte fanget i tidsklemma og er jo helt utslitt når de kommer på jobb fortsatte hun. «Ja det er jo slik» sa jeg for å variere svaret mitt, men mine fem ord var nok i overkant mye, for hun avbrøt meg med en ny ordbølge og var nå godt inne i repetisjonsfasen. Vi over 50 er sjanseløse når dere headhuntere får en «pitch» på at kandidatene skal være 30-50 år gamle. Headhunterne har ikke «guts» til å utfordre kunden sin på forutinntatte holdninger.

Dette kunne bli en lang middag. Som kjent blir folk som lytter nesten alltid godt likt. Jeg var på plussiden så langt, så hvorfor leke med ilden og ødelegge relasjonen? Jeg gjør ofte vågale valg og spurte ganske så provoserende – er du sikker på at det er alder som gjør at du ikke får jobben? Hun så på meg med et uttrykk som gjorde at jeg øyeblikkelig angret – hva mener du sa hun? Jeg tenker at vi over 50 lett kan legge skylden på alder når vi ikke oppnår våre mål. Min verdi på hennes «jeg liker deg skala» var opplagt i fritt fall, men jeg hadde sagt A så jeg fortsatte med B. Det jeg mener sa jeg, er at både du og jeg har vært 20 år yngre og da var det kanskje vi som var så heldige å få jobber som langt eldre folk kunne ha fått. Da hun ikke svarte fortsatte jeg – kanskje er det slik at vi høstet aldersdiskrimineringens fordeler da vi var yngre og nå må betale prisen for at vi ikke den gangen var mer opptatt av dette. At du og jeg som er over 50 år klager over diskriminering etter at vi selv har hatt fordeler av den samme diskrimineringen, kan sikkert oppfattes som litt patetisk. På «Jeg liker deg» skalaen var jeg nå droppet langt ned på minussiden og kanskje var det siste gang jeg ble invitert av vertskapet. Jeg ble reddet av hennes mann. Han hadde sittet og lyttet og blandet seg nå inn. Du har noen spennende perspektiver sa han til meg. Om blikk kunne drepe ville hans kone vært morder, men han lot seg ikke affisere av det. Forskning viser jo at energien er større hos en 35 åring enn hos en 55 åring, vi middeladrende er ikke i samme grad oppvokst med teknologi og kanskje er vi ikke like omstillingsdyktige som yngre mennesker. Vi «vet best» og har opparbeidet oss høye krav til lønn. 

I mitt stille sinn tenkte jeg at min borddames alder ikke ville stoppet meg i å ansette henne. Ut ifra hva hun hadde fortalt meg hadde hun rett i mye av det hun sa. Hun hadde verdifull erfaring, hadde tid til å ha fokus på jobb, var tydelig engasjert og hadde gjennomført en rekke faglige kurs i nyere tid. Hun var tydelig bevisst nødvendigheten av omstilling og læring. Jeg ville likevel ikke ansatt henne. En person som ikke lytter, en person som snakker på inn – og utpust og viser liten interesse for andre, diskvalifiserer seg i mine øyne. Svaret ville vært det samme om hun var 35 år. Ingenting av dette sa jeg klokelig til henne.

Paret gikk tidlig hjem – stemningen var tydelig dårlig mellom dem, og jeg ble sittende å gruble over hva jeg kunne ha stelt i stand av ekteskapsproblemer. Hun hadde jo mange gode poenger og kanskje var min noe provoserende stil litt i overkant. Jeg trøster meg med at vi over 50 ikke er tjent med sutring. Vi må nok bruke andre midler om vi skal utfordre forutinntatte holdninger. 

Kilde: Skrevet av Atle Øi, forfatter, coach og foredragsholder.